På 1990-tallet var det ennå litt eksotisk å dra til Finland for å handle. For oss i Nordre Varanger var det Nuorgam som fristet med røyk, kjøtt og etter hvert sprit. De færreste så seg den gangen råd til å reise på shopping til Paris, London, New York eller Dubai, det som i det nye årtusenet er blitt mer alminnelig.
Den som var på utkikk etter litt finere kunst- og samlerobjekter, måtte imidlertid i hvert fall så langt som til Oslo.

NOEN FLOTTE SPECIEDALERE
Som guttunge var jeg interessert i myntsamling, og denne interessen hadde gjenoppstått på slutten av 1980-tallet som en særlig forkjærlighet for speciedalere.
Speciedaleren er en stor sølvmynt, og den var blant annet hovedmynt i de forente kongerikene Danmark og Norge i unionstiden. Mynten er typisk 43 mm i diameter og vel 2 mm tykk. Enkelte to-, tre-, og firespeciedalere ble laget, og på grunn av at diameteren var holdt uendret, og sølvinnholdet økte med verdien, ble 2-speciedaleren dobbelt så tykk som speciedaleren, og 4-speciedaleren dobbelt så tykk som det igjen.
Kvalitet og sjeldenhet avgjør samlerverdien av disse myntene i våre dager, men prisen er også betydelig påvirket av følelser, og av ens egen smak. Det er snakk om gammelt kunsthåndverk, og slike objekter som her er nevnt, selges nesten bare på auksjoner. Den personlige økonomien avgjør hva man kan være med og by på.

Selv hadde jeg noen kroner til overs, som jeg ikke hadde brukt til å kjøpe den 12-sylindrede Jaguar’en jeg ellers syntes jeg hadde fortjent på dette tidspunktet. Til det hadde jeg sett for mange bra biler ruste opp i Vardø, der jeg bodde. Da kjøpte jeg heller en billig bil, og hadde penger til overs til å jakte på speciedalere.

I slutten av mars 1997, kom det i posten en auksjonskatalog som fikk skikkelig fart på pulsen.

Fig.1. Forsiden av Oslo Mynthandels katalog til auksjonen den 5.april 1997

Allerede på forsiden av katalogen var det bilde av hele serien med 1 til 4 speciedalere, de berømte myntene som kong Christian IV i 1624 lot slå av det første sølvet fra Kongsbergverket. Og inne i katalogen fikk man raskt bekreftet at det her var snakk om et utbud av skikkelig ”storvilt”: 2 stk. 4-speciedalere fra 1624, 2 stk. 3-speciedalere også fra 1624, samt 1 stk. 3-speciedaler fra 1661 (kong Frederik III), foruten en dobbeltspecie (2-speciedaler) fra 1624, sistnevnte av sjelden type. Utropene på hver av disse lå mellom 40 og 80 tusen kroner, og det var opplagt mange som kunne komme til å være med og by.

Fig.2. Fra Oslo Mynthandels auksjonskatalog nr.39. Figuren viser en firedobbelt speciedaler; forsiden med kongens byste og titulatur, samt kongens valgspråk som omskrift: Regna Firmat Pietas = Fromhet styrker Rikene. På baksiden (t. h.) er det diverse våpenskjold og omskriften Benedictio Domini Divites Facit = Herrens velsignelse gjør rike. Midt i mellom er mynten sett fra siden, tykkelsen er på over 9 mm

FORBEREDELSE TIL STORVILTJAKT
Jeg har aldri vært på storviltjakt, knapt på jakt i det hele tatt. Men jeg har fisket en del stor ørret, og følelsen blir mye den samme som når man sikrer seg et bra bytte på auksjon. Jeg ser derfor på dette som en slags jakterstatning, og det er min foretrukne form for jakt.

Auksjonen var berammet til lørdag den 5.april 1997 i Grand Hotel, Oslo, og det var visning i Oslo Mynthandels lokaler nesten hele uka i forveien. Temmelig opprømt reiste jeg til hovedstaden, og sjekket inn på Grand i god tid før fredagens visning, det vil si syningen av myntene. Siden ens egen personlige smak har så mye å si, er det aldri på tale å by på dyre objekter uten å ha sett dem først.

Myntene var tilgjengelige for en titt i et lite, intimt lokale, og der var ingen til stede som ikke var klarert for det. Sikkerhetsforanstaltningene må nødvendigvis være strenge når mynter for mange millioner kroner skal håndteres på denne måten. De fleste myntene var lagt ut flere sammen på brett, mens de dyreste speciedalerne ble hentet ut hver for seg fra et eget skap. For meg var saken klar etter en hurtig gjennomgang. Det måtte bli den ene av de to 4-speciedalerne.

Og da var tiden kommet for å prate med de andre jegerne. Det er ikke mange myntsamlere i de øverste divisjonene, og det viste seg at bare to av oss var interessert i de utbudte 4-speciene. De er preget i Danmark, og regnes derfor som danske mynter, hvilket ikke er noe å trakte etter for de mest norske av de norske samlerne. Siden min samlerkollega foretrakk den av de to 4-speciene som skulle komme først opp, og jeg den andre, var det faktisk duket for å kunne få dem til utrop, som var 80.000 for den første og 70.000 kroner for den andre.
Problemet var bare at et par danske storsamlere hadde bebudet sitt nærvær på auksjonen. Vi måtte derfor i løpet av fredagskvelden finpusse taktikken foran lørdagens dyst. Tingene går fort unna, og det nytter ikke å sitte i auksjonslokalet og fintenke mens auksjonarius rappkjefta teller i vei med fem tusen i slengen.

BYTTET I SIKTE
Auksjonen startet kl 9 med en liten avdeling medaljer. Deretter var det norske mynter fram til lunsj. Lunsjen ble inntatt i ærverdige Grand café, og kombinert med et siste krigsråd. Danskene var identifisert, og vi visste nøyaktig hvor de satt i lokalet. Vi skulle overrumple dem med kraftsamling mot hvert vårt objekt. Først var det imidlertid et par timer med utrop av moderne norske mynter. Greit nok for samlere av slike, men denne lørdagen var den norske avdelingen som et langt gjesp for oss speciedaler-entusiaster.

Men så var det endelig Danmarks tur. Etter at en håndfull gamle danske penninger hadde gått for noen hundrelapper hver, var det klart for dagens høydepunkter.

Her kom den første 4-speciedaleren! Utrop 80.000. ”Har vi bud på den? Det har vi, vi har 80 tusen – og vi har 85 tusen – ” Det hele var i gang. Danskene så hoderystende frustrerte ut, og ga seg på 145.000. Det var tydelig at de ikke hadde forberedt seg på å betale så mye.

Og nå kom det en firedobbelt til!
Auksjonarius trakk så vidt pusten, og så var det i gang igjen, utrop 70.000. ”Har vi bud på den? – det har vi!” Danskene hadde i løpet av sekunder kommet så pass til hektene at de i hvert fall hadde fått strammet kjakemusklene, og virket meget besluttsomme. Jeg hadde satt en absolutt limit på 200.000, og tellinga gikk lynfort der fremme. Alt for fort, og det nærmet seg sannhetens øyeblikk. Jeg satt bak danskene, som hadde snudd seg et par ganger i vantro og irritasjon. De skulle tross alt ha penger igjen til alle de andre danske godbitene som kom like etterpå. Jeg holdt budskiltet mitt godt synlig, med en mine som om jeg aldri skulle ta det ned igjen. I virkeligheten var jeg forberedt på å ta skiltet ned øyeblikkelig, hvis jeg hørte 200.000 fra auksjonarius, og det ikke var mitt bud. Nå var det i stedet det danske skiltet som forsvant på 190.000. Puh—det var nære på! Men mynten var min.

Fig.3. Artikkelforfatteren på auksjon med budskilt nummer 79. Bildet er skannet fra Drammens Tidendes oppslag om saken den 7.april 1997. Fotograf Erik Norrud

Drammens Tidende skrev blant annet:
”Norske og danske myntsamlere kjempet en durabelig kamp for å sikre seg Martin Schøyens verdifulle speciedalere fra 1624 under lørdagens myntauksjon i Oslo. Den dyreste gikk for sensasjonelle 190 000 kroner.”
”I løpet av et kvarters tid skiftet speciedalere for 850 000 kroner eier. En samler fra Vardø sikret seg den aller dyreste, en 4 speciedaler til 190 000 kroner. De to nest dyreste, en 3 speciedaler til 180 000 kroner, og en 4 speciedaler til 145 000 kroner havnet i Molde.”
”En 72 år gammel dansk samler, som også vil være anonym, var derimot ikke like fornøyd. Han fikk tilslaget på de tre andre speciedalerne (av multippelspeciene, min anm.) på mellom 100 000 kroner og 115 000 kroner. – Dette ble altfor dyrt. Og jeg ville aller helst hatt den som gikk for 180 000. Men jeg måtte bare gi meg, sier dansken resignert. Dette var første gang han var på myntauksjon i Norge.”
Avisa konkluderte med at det var ”landskampen” mellom norske og danske samlere som fikk prisen i været, en kamp som for øvrig ble ”vunnet” av nordmennene.
Det er litt fornøyelig at det hele ble oppfattet som en landskamp. Og slik framsto det åpenbart. Det var i virkeligheten ikke så mye nasjonale interesser ute og gikk. Slik jeg ser det, var vi bare noen sære individualister som var ute på vår form for storviltjakt.

DET EDLE MALM
4-speciedaleren 1624 er i dag kjent i 16 eksemplarer, derav 9 i privat eie. Denne mynten er derfor en av ytterst få flerdobbelte speciedalere som det er realistisk mulig å erverve til samlingen sin, slik jeg gjorde det i 1997.
”Min” mynt har for øvrig allerede fått ny eier. Det strider kanskje mot samlerinstinktet å skille seg med slike objekter. Men vi eier dem egentlig ikke. Vi betaler bare, som en kollega i Oslo sa, for å få oppbevare dem en begrenset stund. Om ikke før, så blir de overtatt av noen andre når vi forlater tiden. Det er vi som er forgjengelige, ikke sølvet.
Og jeg er fornøyd. Jeg ”eide” 4-specien lenge nok til å ha hatt gleden av å kunne håndtere dette gedigne stykke kunsthåndverk i norsk sølv, et evigvarende symbol på danskekongens makt i 1624.

Takk, for et innsyn i en myntsamlers verden – morsomt og levende fortalt. Jeg har aldri vært myntsamler, for meg ble det terninger, gjerne av horn eller bein som ble samlerobjektet. Etter noen år uttakjærs ble det en morsom samling, med noen dyrgriper innimellom – det må til det.
I et forsøk på å utvide samlingen her hjemme, har jeg vært innom noen antikvitetsbutikker.
Der har jeg gjerne fått et kjapt NEI-svar – Det er jo knotten som forsvinner først, som damen sa!

Fornøyelig historie Aage!

Artige saker.

Meget interessant historie, og i tillegg godt skrevet da! Men sannelig godt at jeg ikke er myntsamler lenger, det kunne blitt dyrt. Jeg har forresten et lite klenodium selv… Det er et sølvkrus som Bergens Privatbank ga til gjester i forbindelse med sitt 100-årsjubileum i 1955 og Den norske Bankforenings årsmøte i Bergen samtidig. Pent innfelt i lokket på kruset sitter det en sølv 1/2 Sps fra 1855. Den har i tillegg til teksten 1/2 Sps på hver side av riksvåpenet innskriften “18 1/2 ST. 1/2 MK. FS”. Baksiden av mynten er preget med portrett av “OSCAR NORGES SVER.G OG V. KONGE” og nederst valgspråket “RET OG SANDHED”. Selve kruset, som totalt er 12 cm høyt og har en diameter på 8 cm, står på tre føtter som er små løver, og hanken på kruset ender i en fjerde løve.
Jeg har prøvd å få verdsatt dette kruset, men har foreløpig ikke lykkes med det, så hvis noen har opplysninger om noe slikt ta gjerne kontakt med meg!

Spennende Janke, vet ikke om kruset befinner seg i bankboks eller om det hadde vært mulig med et bilde?
Eller har jeg fått en lei uvane med å snu alle 10 kronene etter å ha lest dette innlegget – også fra Aage!
Klikk på innlegget

Hyggelig med kommentarer, og det kruset er et morsomt objekt.

Men jeg tipper at det står “18 1/2 ST.1 MK.F.S.” på halvspecien, hvis man ser nærmere etter.

I myntordningen vår var det (vektenheten) Kølnermark som var lagt til grunn. Denne var i Preussen i 1816 fastslått til å være 233,855 gram, og det gikk 18 1/2 stykker (halvspecier) på en Mark Fint Sølv her hos oss.

Jeg slutter meg ellers til ønsket om et bilde av kruset!

Da har jeg tatt noen bilder i full fart – i dårlig lys, så kvaliteten er deretter! Men dere ser i hvert fall hva det dreier seg om da… Klikker dere på ett av bildene, så skal det bli større. Selve mynten sitter forøvrig i en ring som er “loddet” til lokket, og kan sannsynligvis tas ut av krusets topp av en fagmann (gullsmed e.l.)

Takk for bildene av et fint krus. Jeg kan ingen ting om krus og mynter, men et langt liv som deltager på diverse auksjoner har lært meg at det vanligvis ikke øker verdien på feks mynter at de loddes fast på feks krus – kanskje Aage her har andre erfaringer. Min påstand gjelder forøvrig alle objekter som taes ut av sin sammenheng og brukes til noe annet enn det de var ment for. Personlige inskripsjoner og hilsner som er gravert inn i sølvgjenstander øker normalt heller ikke verdien. Hvis det da ikke har en spesiell provisiens (håper jeg har brukt det ordet riktig?) feks at objektet har vært i lomma til Amundsen på en polferd! Håper at Aage kommer inn og sier litt om mynten i lokket?
I Vestfold og Telemark er vel Eek Auksjoner i Skien en bra plass og begynne for å få verdsatt diverse objekter som en ønsker å få solgt på auksjon. Er en ikke fornøyd med anslått takst kan en jo bare ta sakene med seg hjem igjen. Legger ut en link til Eeks tilslagslister her Han legger også ut lister over objektene som skal selges i god tid før auksjonene. Det selges ofte sølv hos Eek, men myntfolket har vel egne evenementer i Oslo?
Jeg måtte Google Bergen Privatbank og fant da at i 1975 slo Bergens Privatbank seg sammen med Bergens Kreditbank og dannet Bergen Bank (Wikipedia).

Takk skal du ha for greie opplysninger, Otto! Jeg tror sikkert du har helt rett i at en mynt i utgangspunktet er en mynt og helst ikke bør brukes til noe annet. Nå blir jo imidlertid dette litt spesielt siden det var en bank som monterte mynten i lokket på en gave til deltakerne ved Den norske Bankforenings årsmøte (min far var altså med på årsmøtet, og derfor står hans navn inngravert på siden av kruset).
Jeg er spent på å høre også hva Aage har å si…

Jeg beklager at dere måtte vente litt på min kommentar, men jeg har vært på sommertur (varmt og solskinn) rundt Varanger og like til Grense Jakobselv. Kong Oscar II beæret det den gang nye kapellet der med sitt besøk i 1869.

Men altså: Mynten fra 1855! Myntherren var Oscar I, og som vi husker var han konge fra 1844 til 1859. Deretter var Karl XV konge fra 1859 til 1872, inntil Oscar II kom på tronen i 1872.

Oscar I lot slå halvspecier i 1846, 47, -48, -49, -50 og -55. Sistnevnte står i dag høyest i kurs, og Norges Mynter 2010 angir katalogprisen for en usirkulert sådan til å være 42.000,.
Er mynten pent sirkulert vil prisen være i hvert fall 17.000,-. Har den en attraktiv patina, kan salgssummen på auksjon fort bli mye høyere.

Jeg foreslår derfor at mynten blir tatt ut forsiktig av en fagkyndig, og at den verken pusses eller renses på noen måte, men takseres “as is” av en ekspert, for eksempel Gunnar Thesen på Oslo Mynthandel.
Jeg er således helt enig i at den er verdiløs som numismatisk objekt så lenge den sitter innfattet i kruset. I kruset kan man legge inn en alminnelig sølvplate i stedet, gjerne med historien inngravert i platen, og kruset vil som jeg ser det bare øke i verdi derved. En typisk vinn-vinn-situasjon!

I dette tilfellet er det heller ingen tvil om myntens PROVENIENS (herkomst, “stamtavle”), og at den har sittet i et krus av slik kvalitet, vil være et positivt poeng, så lenge mynten ikke er alvorlig beskadiget, selvsagt.

Jeg håper vi kan få følge denne saken videre her på tråden, som vel har utviklet seg til en generell specie-tråd nå, om jeg så må si.

Hjertelig takk for flott og interessant orientering, Aage. Det ser jo faktisk ut til at min gamle far – som i år ville ha vært 112 år! – har etterlatt meg en liten “arv”. Jeg ante jo at mynten kanskje var verd noen hundrelapper hvis den ble fjernet fra kruset, men hadde ingen anelse om at det kanskje kan dreie seg om så mye som antydet. Det var jo ganske artig da! Kanskje jeg skulle følge ditt råd og få tatt løs mynten og investere i en ny PC!?
Jeg får se hva jeg finner på – takk skal i hvert fall du ha, Aage for din orientering!

Ved nærmere ettertanke: Kanskje objektet (kruset m/mynt) burde vurderes av en ekspert også FØR man eventuelt får tatt løs mynten?

Det tror jeg var en god idé, Aage – takk for tipset igjen!

Speciedalerne var blant de store sølvmyntene på ca 30 gram som ble preget i Europa fra slutten av 1400-tallet til slutten av 1800-tallet. De skulle matche i verdi de handelsmyntene av gull som ellers var i utstrakt brukt, nemlig dukaten fra Venezia og florinen fra Firenze.
Det begynte med at erkehertug Sigismund av Tyrol i 1484 lot prege en ”guldengroschen” i sølv. I 1516 ble det gjort et stort sølvfunn i Joachimsthal i nåværende Tsjekkia, der greven av Schlick, som eide gruvene, lot prege en mynt med innhold 27,2 gram finsølv og med den hellige Joachim på forsiden. Mynten ble kalt ”Joachimsthaler”, etter hvert bare ”thaler”, og den ble forløper til slike mynter i mange land, dels med tilsvarende navn, som daler og dollar.

Fig.1 viser forsiden av en svensk daler fra denne tiden, en såkalt Svartsjødaler, det vil si fra myntverket på Svartsjø i Sverige. Årstallet er 1545. Den norske Gimsøydaleren er for øvrig fra samme tid, nærmere bestemt 1546, men ikke fullt så rimelig å skaffe seg som en Svartsjødaler. Prisen på en av de svært få Gimsøydalerne i privat eie ligger rundt en mill kroner i dag.

Fig.2. En dansk daler fra Kristian den fjerdes tid. Denne er fra 1628, altså fire år etter at 4-speciene øverst ble slått. Motivet er i det vesentlige uendret fra 1624.

Jeg legger også ut noen bilder av amerikanske Morgan-dollars, av mange regnet som de vakreste myntene gjennom tidene:

Kjempebra, Aage! Jeg har et par av de Gimsøydalerne liggende… Neida, sjølsagt har jeg ikke det, men det hadde jamen vært noe å finne!

Men Aage, har du peiling på hvorfor de kalles Morgan Dollars ?
Har et par liggende fra for lenge siden da jeg var med Morgan Kane !

Mine eksemplarer plukket jeg også opp mens jeg fartet rundt sammen med MK.
Han var smigret over at de oppkalte en dollar etter ham, men i virkeligheten var det designeren av mynten i sin tid, som het George T. Morgan. Enkelt og greit!

Jeg fant et bilde av Gimsøydaleren i boka Norges Mynter, av Ahlström, Brekke og Hemmingsson, og kvaliteten er god nok til at det kan forsvares å legge bildet ut her:

Kongen er Christian 3, årstallet er 1546, og vi ser likheten med hvordan kong Gustav (Vasa) er framstilt på Svartsjødaleren fra 1545, et stykke ovenfor på denne tråden.

Det var vanlig å avbilde fyrsten i slik positur på middelalderdalerne; i halvfigur med sverd eller septer.

Her en saksisk thaler fra 1624.

Mynten i begeret er en kopi. For det første er det lite sannsynlig at Bergen privatbank laget uttallige slike krus med speciemynt fra 1855 i topp kvalitet, for denne mynten i begeret holder en svært høy kvalitet. I tillegg så “ser” den ikke ekte ut. Men hovedargumentet er at advers og revers er vridd feil i forhold til hverandre.

En mynt (kopi eller ekte) i en sølvgjenstand er like fullt et numismatisk objekt. La myntene forbli der de er montert, da dette vitner om myntenes bruksområder.

zzz… anfører vektige argumenter (synd vi ikke får vite hvem du er!).

Hadde vi visst om flere eksemplarer av begeret, ville det vært enkelt å se hvorvidt mynten er identisk fra beger til beger (sannsynlige kopier) eller forskjellig fra beger til beger, noe som i tilfelle tyder mer på at det er ekte mynter fra 1855. Det fins ganske mange av dem, om enn ikke utallige.

Hovedargumentet om feil vridning skjønner jeg ikke helt.

Jeg stiller meg noe tvilende til teorien om at mynten skulle være en kopi. Det er vel tvilsomt om Bergens Privatbank ville ha laget disse sølvkrusene til et årsmøte i Den norske Bankforening med en “fake” av 1855-mynten – det får jeg liksom ikke helt til å rime! Jeg har funnet fram kruset mitt igjen i dag, og ser at det er laget i Bergen hos Brødrene Lohne Sølvvarefabrikk AS, så jeg tenkte jeg skulle sende en epost dit med bilde av kruset for å høre om noen der kan fortelle noe om f.eks. antall krus som ble laget osv. At det må finnes flere slike sølvkrus i Norge finner jeg ganske innlysende, men hvem som besitter dem i dag det selvsagt umulig å vite.

På dette stadiet synes jeg det er naturlig at du også viser begeret til en fagnumismatiker, i hvert fall dersom henvendelsen til fabrikken ikke fører til avklaring.

Kan de gamle arkivene til BP være tilgjengelige?

BP, ja… siste studieåret mitt var jeg nokså pengelens. Da tilfeldigvis media samtidig kunne melde at norske forretningsbanker hadde minimale utlån til Finnmark, oppsøkte jeg min filialsjef og sa og nå kunne Bergens Privatbank bidra til å rette opp misforholdet, ved å låne penger til en fremadstormende ung finnmarking, nok til å fullføre studiet i hvert fall.
Banksjefen flirte godt, og jeg fryktet at han skulle sende meg på dør. Men neida, han lånte meg pengene – fullstendig uten sikkerhet!

Ja, der kan du se, Aage, Bergens Privatbank var altså så seriøse at de ga deg lånet du ba om! Jeg husker en gang for mange år siden at det var en numismatisk ekspert fra Norges Bank på besøk i Larvik, og jeg fortalte ham om dette kruset. Han ville straks kjøpe det usett – for en ganske stor sum den gangen. Dessverre fikk han ikke tid til å se på kruset den gangen. En fagnumismatiker ja, men hvor kan jeg finne en slik en tro? Det bør vel helst være en uhildet person også?
Jeg har også tenkt på om BP kan ha noen gamle arkiver, men det er vel tvilsomt om noen gidder å lete der for å finne noe om disse jubileumskrusene.
Et problem er at jeg ikke har funnet noen epostadresse til Brødrene Lohne i Bergen, men telefon har de i hvert fall så jeg skal ringe dem i morgen!

Vel, det er et par mynthendlere i Oslo som har glimrende medarbeidere og samarbeidspartnere. Jeg kan anbefale enten Gunnar Thesen hos Oslo Mynthandlel eller Bjørn Nordbakk ved Numisma Mynthandel.

Dette blir spennende Janke, jeg følger spent med!!

Takk skal du ha for nyttig opplysning, Aage! Og jeg har fått sendt en epost til Brødrene Lohne i Bergen – ledsaget av noen bilder (litt bedre faktisk enn de som ligger her!), så jeg er spent om om jeg får noe svar!

Jaja, folk kan tro hva de vil. Men jeg kan presisere hovedargumentet en gang til. Framsiden og baksiden er feil sentrert i forhold til hverandre. På de ekte myntene skal baksiden være opp ned i forhold til framsiden. Men her på denne er ikke baksiden opp ned i forhold til framsiden. Se på bildene selv. Numismamatisk ekspert, hva skal dere med det? Argumentet er her i dette innlegget og mitt forrige. I tillegg, så kan man tro hva som helst. Men brødrene Lohne var faktisk ganske gode på å lage kopier av norske mynter. Her på denne linken er baksiden av medaljen en kopi av en norsk halvspecie, også denne utført av brødrene Lohne: http://www.robin.no/~iaustrat/bibliotek/societas_numismatica_stavangriensis_1947.htm

Linken til ZZzzz Z er gjort klikkbar her. Klikkbare linker gjør livet lettere for oss alle!

Jeg er enig med zzz…, se på bildene selv!
Jeg fulgte oppfordringen, og i forhold til ornamentene på lokket er det åpenbart riktig at motivene vender samme vei, det vil si preget slik man i USA benevner “medal”, mens det motsatte, motivene omvendt, naturlig nok heter “coin” over there (Jeg kommer tilbake til dette temaet senere i dag).

Og for all del, det er ingen sjeldenhet at det er preget medaljer der i alle fall den ene siden er nesten prikk lik en gammel myntside. Gimsøydaleren er velkjent i slik utgave, og her er en til:

Kopi av Karl Johans speciedaler fra 1819.
Den andre siden orker jeg ikke å vise, selv om den er interessant nok på sin måte. Der står det NORGES BANK 1816 1966

For- og baksiden på en mynt blir preget med såkalte stempler, altså ett forsidestempel og ett baksidestempel, som med stor kraft blir ført mot myntemnet (rondellen) samtidig, slik at det bli merker i metallet tilsvarende motivene på stemplene. Og det var det!

Som man skjønner, må stemplene først monteres (fast) i myntpressemaskinen, og her ligger det rom for feil, idet stemplene kan monteres med avvikende vinkel på motivene, eller ikke festes skikkelig, og rett og slett løsne under produksjon.

Det siste fant vi tallrike eksempler på i Vadsø i 2008, og det er beskrevet her

I den opprinnelige artikkelen om dette myntfunnet, skrev jeg også et avsnitt om relasjoner til amerikansk pregemåte og svenske mynter med feil preg. Avsnittet lyder slik:

Svenske feilpreginger
Normalt preges skandinaviske mynter med advers- og reversstemplene innrettet samme vei, mens man i USA lar stemplene stå diametralt motsatt innrettet, og i stedet preger medaljer slik vi preger våre mynter, med for- og baksidemotivene rettet samme vei.

I Sverige kom det i 1991 i sirkulasjon en del tikronemynter med motivene vendt diametralt motsatt. Alle var preget med den samme stempelfeilen på 180 grader, og ble derfor oppfattet som en variant. Siden denne varianten tilsvarer amerikansk pregemåte, blir den følgelig i USA benevnt coin, mens den normale utgaven for amerikanerne er medal, se fig.1.
I Sverige kjennes varianten som huvud nedåt (se fig.2) fordi portretthodet på forsiden framstår opp-ned i forhold til motivet på myntsiden/reversen. Den ordinære svenske tikronen det året betegnes huvud uppåt.

Også i 1992 ble det preget svenske tikroner med feil vinkel mellom advers og revers. Jeg har kjøpt en av disse fra Wallins mynthandel, og det viser seg at portretthodet står 248 grader dreid i forhold til reversen. Feilen er ikke registrert i litteraturen som offisiell variant, og man må anta at den er et resultat av en pregetilfeldighet.

Fig.1.Faksimile fra KRAUSE 2007 Standard Catalog of World Coins, side 1756

Fig.2.Faksimile fra Archie & Henrik Tonkin Myntboken 2010, side 221

Etter at ovenstående ble skrevet, har jeg trålet Sverige for flere feilpregete tikroner, med vinkelfeil, that is. Og her er en montasje som illustrerer poengene:

Svenske tikroner.
I øverste rekke fra venstre først en ordinær tikrone 1991. Den har myntherrens hode “uppåt”. De to helt til høyre i samme rekke har begge “huvud nedåt”, og er kjøpt som det.

Det er nr.2 fra venstre som er mest interessant, for den har en vinkelfeil som passer med at stempelet nylig har løsnet.
Dersom denne er fra samme anledning som de to med 183-graders feil, vil det si at sistnevnte bare er en TILSYNELATENDE variant, og egentlig en pregetilfeldighet med opphopning på 183 grader, det vil si at stempelet (midlertidig) kan ha stanset sin dreining her.

Takk til Aage for en meget interessant innføring om myntpreging og feilpreginger!
Jeg fikk i morges en telefon fra herr Lohne i Brødrene Lohne i Bergen… Han hadde dessverre begynt i firmaet “et år for sent”, altså i 1956, slik at han ikke hadde vært med på selve produksjonen av disse krusene. Han kunne imidlertid fortelle meg at hans far hadde vært myntsamler selv, og han trodde å huske at firmaet i forbindelse med Bergens Privatbanks jubileum og Den norske Bankforenings årsmøte kunne ha kjøpt et større antall 1/2 Speciedalere for å bruke dem til nettopp disse krusene. Herr Lohne opplyser at han ikke tror mynten kan være noen kopi. -“Som firma har vi ikke lov til å produsere mynter som er like originalen, dersom det lages en kopi må denne være så grov at det ikke hersker tvil om at det virkelig er en kopi”, sier han. Han visste at Brødrene Lohne hadde hatt en stor leveranse til BP i forbindelse med jubileet – “banken var svært raus”, forteller han. Dessverre kunne ikke herr Lohne fortelle meg noe om antall krus som ble produsert, men han stusset over to “bokstaver” eller “punkter” som var plassert mellom sølvstempelet 830S og firmanavnet Br. Lohne. Dette har jeg så studert nærmere i dag, har fått tatt et brukbart nærbilde av de to “merkene” som viste seg å være to stempler. Det stemplet som står nærmest firmanavnet viser en “N”, det andre klarer jeg ikke å få noe ut av. Jeg regner med at herr Lohne vil klare å tyde disse to stempelene…

Bergen har lange håndverkstradisjoner. Tenker på; Maine penny.

Den ble litt kryptisk for meg, Arne O, hvilken mynt er det snakk om, har du historien?

Tilbake til halvspecien 1855:
Den er den sjeldneste av Oscar I’s halvspecier, og er oppgitt å ha hatt et opplag på 10.000.

Det må ha vært vanskelig å få tak i et større antall, og ganske dyrt, selv i 1955.

Men nå er vi kommet så langt med dette, at du antakelig kan høre “folkekravet” her ute, om at du må forevise begeret for en spesialist snart. Vi formelig dirrer av spenning!

Det som ytterligere gjør dette til en spesiell sak, er at begge myntsidene foreligger i originalnær kopi, dersom det ER en kopi, da.

På speciekopien (1819) ovenfor er det derimot ingen tvil.
Der er det bare den ene siden som er kopiert, og selv der er løven helt tydelig gjort annerledes enn på en ekte specie 1819.

Så er jo spørsmålet om hvorfor den kun er stemplet med 830, når mynten er av en annen legering. Så slik sett, så taler det også imot at dette er en ekte mynt. Du må gjerne forevise den for en mynthandler. Men den er og forblir en kopi.

Ang. mynten antageligvis fra Olav Kyrre funnet i Maine, USA, så vet vi ikke hvor i Norge denne er laget.

Første gang vi med sikkerhet kan si at det har vært utmyntning i Bergen, er på slutten av 1100-tallet.

Når jeg ser enda nøyere på bildene, så synes det som “halvspecien” ikke er en kopi engang.

Og det er den jo ikke hvis den, som det kan se ut til, er integrert i godset for øvrig.
Da er effekten framkommet ved at lokket er stemplet på utsiden og innsiden med kopier av stemplene fra 1855.

Hvilket antakelig har vært lovlig for Lohne å gjøre, i motsetning til å lage en så pass god kopi, som så ble innfattet i lokket (og lettere kunne plukkes ut derfra).

Fant vel den ene stempelet – tror jeg?
Fellesstempler på 1900-tallet

Fabrikantgruppen innen Gull- og Sølvvareleverandørenes Forening registrerte dette merket i 1929 for norskproduserte gull- og sølvvarer.

Hastverk er lastverk, men nå er det vel like før VG får tak i saken – eller hva tror du Janke?

Det er ikke ulovlig å lage kopi av en utgått mynt.

Nei, det er kanskje ikke det, formelt sett, men det er nokså tvilsomt i hvert fall.

Mens vi venter på Janke og en eventuell løsning på hans mynt i lokket – tenkte jeg at jeg skulle legge ut et bilde av en ekte myntpresse. Denne står på Deutsche Historische Museum i Berlin, i den gamle avdelingen. Teksten jeg hadde tatt bilde av ble desverre noe ute av fokus, men jeg lurer på om den kan være fra ca 1840 – 1860. Her var det ihvertfall ingen elektrisk drift å spore. Legger også ut et bilde av diverse mynter som muligens kan være produsert i dette tidsrommet. Det er sikkert noen eksperter som kan kommentere både myntene og maskinen.

Som en avsporing vil jeg anbefale museet som har en nyoppført indre del tegnet av arkitekten I. M. Pei. Museet har sterke temautstillinger om dagen og en god kafe/restaurant!

En stilig presse, og det har formodningen for seg at de avbildede myntene er preget på en slik presse.
Den største sølvmynten, øverst til venstre synes å være en dobbelt-thaler fra Preussen.
Mynttypen ble slått i perioden 1841-51, og bar følgende omskrift på adversen:

FRIEDR. WILHELM IV KOENING VON PREUSSEN

På reversen er omskriften, på ett av mine eksemplarer:

1842 VEREINSMÜNZE 2 THALER VII EINE F. MARK 3 1/2 GULDEN

Thaleren var tydelig devaluert på det tidspunktet, idet det gikk 7 dobbeltdalere på en finmark (EINE F. MARK) sølv.
Som vi husker gikk det opprinnelig 9 1/4 (enkelt-)dalere på en finmark, nå altså 7×2=14.

Tenkte jeg det ikke Åge – denne tråden fortjener større oppmerksomhet!